Muammar Gaddafis død er antakelig det siste nådestøtet for lojalistene i borgerkrigen i Libya. Hva som skjer videre med landet blir spennende å følge. Jeg håper virkelig at moderate krefter som ønsker et fritt, åpent og demokratisk Libya vinner frem i den uoversiktlige gjennoppbyggingsfasen som kommer nå.
Bildene av det blodige kadaveret til Gaddafi som har blitt publisert verden rundt, og som også preger de to første sidene i El Universo i Ecuador, er et sørgelig syn, men ikke uventet syn. Det virker svært sannsynlig at diktatoren var i live da han ble fanget av opprørsstyrkene, og at de har utført en henrettelse på stedet. Historisk er ikke det en uvanlig hendelse. Det er heller unntaket enn regelen at brutale ledere som blir styrtet blir stillt for en domstol der de må svare for sine handlinger i etterkant av å ha tapt. "The winner takes it all" er en klisje som dessverre er gyldig også i dag. På et rent psykologisk og menneskelig plan er det enkelt å forstå det hatet som henrettelsen er et klart uttrykk for, uten å legitimere hendelsen. Det er selvsagt mulig at han ble drept under kryssild som det blir hevdet, og det håper jeg også er tilfelle.
I en situasjon hvor gjennoppbygging av landet bør være førsteprioritet, kan måten Gaddafi døde på innvirke på hvordan hans støttespillere reagerer og hvordan et oppreisings- og samlingsarbeid vil bli. I etterkant er det utrolig viktig at en tilgivelses- og oppreisingsprosjekt blir gjennomført. Faren er absolut til stede for at hatet og de vonde følelsene skal ta overhånd og styre veien videre. Men det vil kun føre til katastrofe og dårlige løsninger. Nå er tiden for å få fram sannheten og begynne det langsomme arbeidet med å gjenoppbygge tillitt og relasjoner.
